Mongstad inn for landing

På sitt mest intense jobbet 350.000 mennesker, 200 universiteter og ca. 20.000 industribedrifter med Apolloprosjektet. Verdien av prosjektet var i 1966 27 milliarder dollar, noe som tilsvarer ca. 217 milliarder dollar i 2010. Armstrongs “A small step…” var mulig fordi hele den amerikanske befolkningen sto bak visjonen om å erobre månen og den kalde krigen.

Norges månelanding på Mongstad og Korstø er et spennende prosjekt med et betydelig potensiale både for miljøet og det industrielle Norge. Det er et prosjekt som nesten kan ligne på en visjon nordmenn kunne tatt eierskap til. Det var noe befriende over Stoltenbergs uttalelser om et spenstig nasjonalprosjekt. Du verden så lenge siden sist vi hadde noe slikt i Norge. Vi skulle ta risiko, være industri- og miljøpionerer, kline til å gjøre noe stort både for oss selv om menneskeheten.

Jeg kan huske det første beløpet som ble nevnt – 14 milliarder skulle vi satse… 14 millarder? Skulle det være satsingen – 14?
Hadde Silicon Valley prosjektert dette hadde det vært 140 millarder i oppstartsmidler. I tillegg hadde de hentet de smarteste hodene fra hele verden, koblet på den nasjonale og internasjonale akademia og bygget en verdikjede i prosjektet som hadde sørget industri- og kunnskaputvikling i mange tiår fremover.

I god norsk tradisjon er det få tegn til at vi er samlet rundt et nasjonalt prosjekt. I den grad visjonen har vært tydelig smuldrer den nå bort i medieoppslag om merkostnader, utsettelser og gasskraftverk som er bygget feil vei. I bunn og grunn handler det om vilje. I Norge har vi ressurser til å gjøre akkurat det vi vil.

Apolloprosjektet hadde sterke drivere i John F. Kennedy og den underliggende frykten for å bli angrepet av Sovjetunionen. Ikke har vi en samlende kraft og ikke frykter vi fremtiden. Det har kanskje lett for å bli slik i et land som allerede har gjort sin grisete og myke oljelanding på verdens største penge- og pensjonsfond.