Er likelønn, likeverd og likestilling det samme?
Kommunenorge er i streik og parolen er “lik lønn for likt arbeid”.
Jeg finner ingen som er uenige i at to kolleger med samme utdanning, ansiennitet, oppgaver på samme arbeidsplass i all hovedsak har samme lønn. Jeg finner heller ingen empiri verken hos SSB eller hos organisasjonenes hjemmesider som sier noe annet.
Tidligere hadde vi kjønnsdiskriminerenede mekanismer som f.eks at kvinner lønnsmessig ble stående stille og/ eller mistet bonusen det året de fødte/ var hjemme med spebarn. Diskrimineringen er behandlet både av likestillingsombudet og domstolene med dertil nye føringer for arbeidsgivere bl.a i likestillingsloven. Skjevhetene som følge av slik lønnsutvikling har blitt rettet opp av lokale skjevhetspotter de siste årene.
Hva betyr det da at “kvinner tjener 80% av hva menn gjør”?
Denne påstanden er direkte usann ift det det som er beskrevet over. Påstanden har sin forankring i to hovedelementer.
- Kvinner jobber oftere redusert stilling enn menn. For mange er muligheten til dette et gode og motivasjon for å velge denne typen yrker. For andre er ansettelse i reduserte stillingsbrøker et onde fordi det er vanskelig å få 100% stilling for de som ønsker det. Dette er fremtredende for yngre arbeidstakere i helsesektoren. Et annet utslag av dette, som forsterker effekten, er at man som arbeidstaker ikke får utbetalt overtidstillegg før man har nådd et timeantall som samsvarer med 100% stilling.
- Arbeidstakerorganisasjonene, i dette tilfellet Fagforbundet, sammenligner to ulike yrkesgrupper med samme ansiennitet og nivå i en organisasjon, f.eks som avdelingssykepleierne i Harstad som krevde samme lønn som avdelingsingeniørene i samme kommune. Fagforbundet fikk støtte av likestillingsombudet som mente at ulik lønn var brudd på likestillingsloven gjennom indirekte diskriminering.
Det siste gikk naturligvis ikke gjennom hos domstolene. Dette var en håpløs tolkning av likestillingsloven. Lønn fastsettes i Norge gjennom forhandlinger. Jeg er skjønt enig i at avdelingssykepleierne gjør en like viktig jobb som avdelingsingeniørene. Det er likevel ikke viktigheten av et yrke som bestemmer lønnsnivået i Norge. Viktighet er også et høyst subjektivt argument. Det hadde blitt en underholdende, men lite konstruktiv diskusjon forut for et lønnsoppgjør.
Derfor er også saken bragt inn i det regimet det tilhører – årets hovedforhandlinger. Likefullt stiller jeg meg undrende til at påstanden om 20% forskjell får leve uten motstand og faktagraving. Lønn er dessuten langt ned på listen over motivasjonsfaktorer for å velge et yrke og arbeidsplass. En sterkere motivasjon for alle arbeidstakere er å oppleve at det man gjør er viktig. Både sykepleieren og bedriftslederen deler nok den opplevelsen. Påstanden synes som et forsøk på å skape en kunstig bro, i likestillingens og likeverdets navn, mellom alle kvinnedominerte yrker og markedets påvirkning på lønnsutvikling. Det er strategisk lurt av arbedstakereorganisasjonen. Det betyr likevel ikke at det er sannferdig.
Paradoksalt nok hadde årets tilbudsskisse i kommuneoppgjøret sannsynligvis løst lønnsituasjonen i Harstad.