Ekstremismen, et ondt vesen som aldri skal styre vårt liv!
Sinnet er sterkt – sorgen likeså.
Det er ubegripelig sterkt å oppleve historiene av redsel, fortvilelse og død.
Det er vanskelig å forstå at noen kan hate vårt politiske system og våre verdier så intenst.
Det er vanskelig å forstå hvordan noen kan likvidere barn og ungdom.
Det er umulig å forstå at noen kan drepe på denne måten.
Det debatteres på sosiale medier om sorgens og forbannelsens forskjellige uttrykk.
Sorgen må få lov til å vise sine forskjellige ansikter. Det er en voldsom forventning at alle skal greie å rasjonalisere dette i løpet av 24 timer. Vi skal og bør uttrykke fornektelse, sinne og frustrasjon, jeg trenger også det. Varme og sympati må få komme naturlig. At sinne uttrykkes i sosiale medier er ufarlig og det utfordrer ikke rettsprinsipper slik jeg ser det. Jeg tror tvert imot at dette kan være en type sorgbearbeidelse som gjør at vi sammen og raskere kan komme til neste sorgfase. Den fasen som gjør Norge til et enda bedre land med en tydeligere bevissthet om hva frihet, humanisme og toleranse betyr etter 22/7-11.
Vi visste ikke hva trygghet var før vi opplevde dette.
Fundamentalisme, intoleranse og ekstremisme er hatefulle, destruktive og vonde vesener.
Når jeg har fått bearbeidet mitt eget sinne skal jeg jobbe. Hvordan kan jeg aktivt engasjere meg i aktiviteter som fremmer det motsatte av fundamentalisme – toleranse. Hvorfor har jeg ikke drukket te med en muslimsk familie? Hva vet jeg om høyreekstremisme? Jeg er opptatt av å tilegne meg kunnskap om mangt og meget i troen på at det gjør meg både klok og tolerant. I bunn og grunn har jeg vel bare blitt tolerant overfor de av livets og samfunnets fasetter som jeg kjenner godt fra før.
Fundamentalisme skal ikke styre mitt eller våre barns liv!
Jeg har også en forbannet plikt til å lære mine barn å oppsøke kunnskap om de tingene som utfordrer egne verdier. Jeg kan vanskelig se at det finnes noen annen vei til et liv der humanisme, toleranse og den enkeltes frihet er rådende verdier.
